Et liv uten rettigheter

— Når en bosetter kommer fra Russland, tar det bare en uke før han har fått alle rettigheter og tjenester tilrettelagt for seg. Samtidig har en palestiner, som har bodd her lenge og som faktisk eier område ingen av sine grunnleggende behov dekket. Hva kan du si om en slik urett?

Abu Saqqa er en 73 år gammel mann med et værbitt ansikt og et lurt smil, alltid klar med en spøk og som oftest med en røyk i handa. Likevel kommer sinnet til overflaten når han snakker om livet som palestinsk bonde. Han bor nord i Jordandalen på Vestbredden sammen med sine tre koner. Sammen har de 19 barn. Tross sin høye alder har han levd hele livet under okkupasjon, og det har ført til at han har en sterk mistro til alle politikere på begge sider av konflikten. Likevel nekter han å dra, og håper at sønnene kan fortsette å jobbe som bønder her, som ham.

Gården hans består for det meste av telt til forskjellige formål, blant annet til de mange dyrene hans. Han har høner, hunder, duer, sauer og to hissige gjess som det er lurt å ta en lang omvei om. Det er også et telt for barna og konene der de kan lage mat, yste ost og se på barne-tv når tiden er inne for det. Rundt teltene ligger grønnbrune, vakre åser så langt øyet kan se. Sola skinner sterkt, og selv om det fremdeles er vinter, viser gradestokken opp mot 25 grader.

Den leirete bakken rundt teltene har fått utallige humper og dumper etter at regnet har myknet opp jorda. Det er lett å snuble når mørket senker seg. Tilgang til vann og strøm er begrenset. Ikke fordi det ikke er tilgjengelig i Jordandalen, men fordi bosetterne har frarøvet Abu Saqqa og de andre palestinske familiene der tilgang til vannressursene som en gang var deres.

Abu Saqqa er ikke bondens egentlige navn, men brukes som et tegn på respekt og ære. I arabisktalende land er det vanlig å gi folk et kallenavn og omtale voksne som har fått en sønn ved sønnens navn. Abu betyr «far til», så Abu Saqqa er far til Saqqa. Sønnens mor blir kalt Um Saqqa.

Faren lurer rett over åsen

Bak en liten ås rundt 200 meter fra familiens hjem bor det israelske bosettere. De har ødelagt palestineres hus og skadet familiemedlemmer på nærmest daglig basis. Lyden av snakking og rop fra bosetningen når opp til åsen, som en påminnelse om at farene aldri er langt unna.

– Jeg eier denne jorda sammen med min familie. Og vi har offisielle papirer på det. Når vi får rivningsordre, går vi til statsforvalterens kontor. De har en palestinsk advokat som forsøker å ta opp saken i israelsk rett. I de aller fleste tilfellene, selv om vi har fått medhold i retten, river militæret huset likevel. Andre ganger utsetter de bare saken, men rivningsordren forsvinner ikke.

Den palestinske bonden har bodd nesten hele sitt liv i området, og har papirer som er godkjent av den israelske staten på at han eier jorda. Likevel har hjemmet hans blitt revet drøyt fem ganger, og senest i fjor fikk han en ny rivningsordre. Jorda har han kjøpt gjennom en organisasjon som kalles TABO, som sørger for billige skjøter til palestinere.

Abu Saqqa er oppgitt og hisser seg opp når han snakker om bosettere, den israelske og den palestinske stat.

– Selv om vi skulle hatt en dom fra høyesterett i Israel, ville de fortsatt ha revet. Så det er ikke en høyesterett, det er en «høyst rasistisk rett».

Bortførte sønnen

Det er å ikke vanskelig å forstå Abu Saqqas sinne og frustrasjon. Nylig ble sønnen hans tatt av den israelske hæren etter at bosetterne satte militæret på ham. Sønnen var ute og gjette sauene da soldatene overfalt ham. De bandt ham på hender og føtter og ga ham bind for øynene. Etter å ha banket ham opp, slapp de ham fri langt unna hjemmet hans.

Åsen der sønnen ble tatt viser få gjemmesteder

Åsen der sønnen ble tatt viser få gjemmesteder

– Bosetterne her dyrker mais, og etter innhøstingen tar de restene fra åkeren og heller gift på dem. De legger de forgiftede restene der hvor sauene våre beiter, slik at dyrene dør. 37 av mine sauer ble forgiftet, og sju av min sønns, sier Abu Saqqa.

Den israelske bosetningen var i utgangspunktet en militærbase. Etter at den brant ned, flyttet den israelske hæren. Ett år senere ble leiren ble etablert som en bosetning. Abu Saqqa bodde i nærheten, og kunne se det hele på avstand.

Les om Norsk Folkehjelps arbeid i Palestina

Jungelloven råder

Jordandalen har flere naturlige vannkilder, noe som gjennom historien har gjort det enkelt for bøndene å dyrke grønnsaker i den fruktbare jorda på store deler av Område C på Vestbredden (se faktaboks). Men separasjonsmuren langs Jordanelva sørger for at den naturlige vannkilden ikke lenger er tilgjengelig for bønder som har brukt den i alle år.

En liten, naturlig innsjø ble tømt da bosetterne lagde dype brønner og ledet grunnvannet til brønnene framfor innsjøen. Det har også ført til at små bekker har tørket inn. Rundt omkring i dalen var det naturlige sisterner hvor regnvann samlet seg i store mengder om vinteren. Det utgjorde tidligere nesten 60 prosent av alt vannet de palestinske bøndene brukte om sommeren. Sisternene har enten blitt destruert eller så har bosetterne sørget for at kloakkvann forurenser vannet.

Fakta om Oslo-avtalene

Palestina er fremfor alt preget av den israelske okkupasjonspolitikken på Vestbredden og Gazastripen som Israel har okkupert siden 1967. På Vestbredden blir stadig mer land og ressurser fratatt den palestinske befolkningen til fordel for israelske bosettinger med tilhørende veier, murer og beslaglegning av vannressurser.

Oslo-avtalene består av to avtalen kalt Oslo 1 og 2. Første avtale var et rammeverk for etableringen av et begrenset palestinsk selvstyre, og en avgjørelse for en gradvis israelsk tilbaketrekking fra okkupert land, blant annet.

Den andre avtalen utvidet ansvarsområdene til de palestinske selvstyremyndighetene og skulle inkludere Betlehem, Hebron, Jenin, Nablus, Qalqilya, Ramallah, Tulkarem samt rundt 450 landsbyer. Israel trakk seg ut av områdene.

Avtalen delte området inn i tre områder og hadde ulik status; A, B og C.

Område A utgjorde de seks overnevnte byene og skulle være under fullstendig palestinsk myndighet. Område B skulle palestinske myndigheter sørge for indre lov og orden, mens israelske myndigheter hadde ansvaret for sikkerheten. Område C skulle Israel ha myndigheter over og de jødiske bosetningene skulle forbli.

I 2002 satte Israel opp en 712 km murlangs grensen til Vestbredden og inn på palestinsk land. Muren har skapt enorme problemer for palestinere.

Israels metode for å skape problemer for palestinske bønder er å sette opp såkalte militærleirer som blir til bosetninger eller sperre av områder som de påstår er natur reservater, dermed begrense beiteområder og land for dyrking.

Ingen av avtalene inneholdt en avgjørelse for opprettelse av en selvstendig palestinsk stat.

Abu Saqqa hever stemmen, og han snakker til lungene blir tømt for luft om den urettferdige behandlingen han og de andre bøndene har fått. Han forteller om bosetterne som kaster søppel og plast rett utenfor gjerdet på området der dyrene hans beiter. Det fører til at sauene får mageproblemer og i verste fall kan dø.

– Dette er bare noen eksempler på bosetternes trakassering av oss. De sperret og ødela en vei som ble brukt av palestinere. Den veien skulle koble to palestinske byer sammen.

Veien inn til Abu Saqqas hjem ble også stengt på et tidspunkt. Abu Saqqa tok grep og anla en ny vei, men da bosetterne oppdaget det, satte de opp en port for å skape størst mulig komplikasjoner for bonden.

– De ødela veiene, selv om de er fra den ottomanske og britiske tida. Det finnes ikke et lovlig system de følger når det kommer til oss.

Mangelen på rettigheter, daglige hindre og trakassering har ført til at den bitre bonden mener at den eneste loven som gjelder er jungelloven.

Abbas Milhem er enormt stolt av PFUs arbeid for bønder som Abu Saqqa

Abbas Milhem er enormt stolt av PFUs arbeid for bønder som Abu Saqqa

Organisert redning

For tre år siden var Abu Saqqa i en situasjon der han ikke hadde råd til å fø verken til dyra eller familien.

– Da vinteren kom, hadde jeg ingenting å dyrke. Så jeg kontaktet Palestinian Farmers Union, og de ga meg frø som jeg kunne så.

Norsk Folkehjelps partnerorganisasjon, Palestinian Farmers Union (PFU) hjelper bønder som Abu Saqqa. Abbas Milhem, daglig leder i PFU, er tydelig stolt når han forteller om organisasjonens arbeid.

– Det er ikke lite vi kan bidra med, fra opplæring til kampen for land- og vannrettigheter. I perioder med ekstrem tørke, som nå, med høye matpriser på grunn av koronapandemi og krigen i Ukraina, blir bøndenes liv enda hardere. PFU kan i slike situasjoner bidra med mat, medisiner og oppbevaring for den hvite osten som bøndene produserer.
Abbas Milhem, daglig leder i PFU

Sauene til Abu Saqqa bidrar med mer enn bare kjøtt, de gir også dyrebar melk som ystes av konene hver kveld. PFU sørger for at osten går rett fra bonden til forbrukeren ved å legge ut meldinger på sin Facebook-side. Der kan forbrukerne bestille ønsket mengde, og hente den på avtalt sted hver tirsdag.

Frøene Abu Saqqa fikk av PFU sørget for at både familien og dyrene kunne få mat og overleve.

– Jeg hadde måtte selge mange av dyrene mine om ikke jeg hadde blitt medlem i PFU

På spørsmål om han kunne ha fått hjelp fra palestinske styremyndigheter fnyser han bare.

Joda, masse lovnader sier han og ler.

Konene forbereder osten for pasteurisering

Manglende internasjonal støtte

Abu Saqqa har ingenting til overs for det internasjonale samfunnet som han mener ikke støtter palestinernes rettigheter. Han trekker sammenligningen med Sør-Afrika og hvordan sanksjoner og sterk press fra andre land førte til at apartheidregimet til slutt måtte opphøre.

— Hvorfor blir dette landet kalt demokratisk når det er så udemokratiske? Det får oss til å miste håpet og troen på at det internasjonale samfunnet vil gjøre noe som helst, sier han.

Kvelden og mørket har senket seg over gården. Varm søt te blir inntatt i et av teltene sammen med flere nabobønder som har kommet på besøk. Utenfor breker lammene etter mødrene sine. De skal snart forenes igjen, men melka må først i spannet så det kan bli til den salte, hvite osten som er så kjent i palestinsk matlaging.

Mennene i teltet snakker i munnen på hverandre når de blir spurt om trakasseringen de og deres familier opplever fra bosetterne.

– Målet er å gjøre livet vanskelig for oss, sier en av mennene. En annen sier det er viktig å ikke bli provosert uansett hvor mye de prøver. Så går praten over til skattepolitikk. Når Abu Saqqa snakker, er det tydelig at han er en respektert mann som alle lytter til.

Han forstår ikke hvorfor det ikke er større press fra spesielt europeiske land. Palestina får økonomisk støtte fra blant annet norske skattepenger, likevel vil ikke Norge løfte en finger når det de har investert i bli ødelagt.

— Land som gir donasjoner burde beskytte investeringene deres og legge politisk press på Israel. Det vil føre til at bosettere vil tenke seg om en gang til før de angriper.